Hvorfor engangsbestikksett er den vanskeligste gjenstanden å bli plastfri

Problemet er ikke materialet – det er jobben materialet må gjøre

En cateringoperatør kan bytte ut hver kopp, lokk og sugerør på en buffetlinje for en plastfri versjon uten å endre hvordan et enkelt måltid blir spist. Bytt gaffel, og selve måltidet står på lur. En skje må holde formen gjennom en bolle med varm suppe. En kniv må skjære gjennom et kyllingbryst uten å brette seg i to. Kopper og beholdere må stort sett stå stille. Bestikk må utføre under belastning, hver gang , eller den mislykkes i den ene jobben den eksisterer for å gjøre.

Det mekaniske kravet er grunnen til at bestikksett sitter i den vanskelige enden av det plastfrie spekteret. Materialer som lett brytes ned etter bruk har en tendens til å være mykere mens de fortsatt er i bruk, og tidlige plantefiberredskaper fikk et rykte for å bøye seg eller vri seg i det øyeblikket de møtte ekte motstand. Å få stivhet og biologisk nedbrytbarhet inn i samme objekt, til en pris som fortsatt fungerer for foodservice, har tatt lengre tid å løse enn nesten alle andre engangsartikler.

Et sett er flere produkter som utgir seg for å være ett

En gaffel, en kniv, en skje, en serviett og posen som holder dem sammen kommer sjelden fra én vesentlig beslutning. Et bestikksett er flere produkter samlet i én enhet, og hver har sin egen plastfrie status uavhengig av de andre.

Komposterbarhetsstandarder behandler denne koblingen bokstavelig. Under EN 13432 testkriteriene for desintegrasjon og biologisk nedbrytning , en emballasje som er laget av flere komponenter anses bare som komposterbar som helhet hvis hver av disse komponentene klarerer kriteriene på egen hånd - et belegg på ett stykke, eller et plastvindu i en papirpose, er nok til å diskvalifisere hele settet. For et enkeltmaterialsprodukt er denne aritmetikken enkel. For et sett betyr det at gaffelen, skjeen, kniven og bæreren alle må klare stangen sammen, ikke bare redskapene folk legger merke til først.

To arbeidsveier: Tre og PLA

I praksis oppfyller to materialtilnærminger styrkekravet uten å falle tilbake på petroleumsbasert plast.

Bestikksett i bjørketre uten belegg eller tilsatt voks er én vei. Kuttet og formet fra et enkelt stykke uten at det er påført noe på overflaten etterpå, holder treet en ren kant og motstår vridning under trykk - og uten separat belegglag er det ingenting ekstra som diskvalifiserer kravet senere.

Fortykkede, matvaregodkjente PLA-bestikksett er den andre. Laget av maisstivelse i stedet for petroleum, kan PLA støpes med nok veggtykkelse til å holde stivheten gjennom kutting og øsing samtidig som den forblir komposterbar og trygg for direkte matkontakt. Avveiningen har mindre å gjøre med ytelse enn infrastruktur for avhending: PLA trenger fortsatt de samme industrielle komposteringsforholdene som et hvilket som helst EN 13432-sertifisert materiale krever, så det passer best der den end-of-life-veien allerede eksisterer.

Ingen av materialene oppfører seg nøyaktig som plasten det erstatter, så redskapsdesignet jobber rundt den forskjellen i stedet for mot den: radiuskantede, polerte stykker som passerer det samme produktet som tester en plastversjon, uten å låne selve plasten.

Settets sammensetning legger til en annen variabel på toppen av materialvalget. Et tredelt sett dekker det grunnleggende om et raskt måltid, mens et femdelt sett med en serviett og en rørepinne passer til en fyldigere cateringbestilling. Fordi redskapene, bæreren og eventuell merkevare er satt sammen før settet sendes, kan antall stykker og en preget logo på posen justeres uten å berøre materialavgjørelsen som holder det hele plastfritt.

Bæreren betyr like mye som gaffelen

Redskapene får mesteparten av oppmerksomheten, men posen de kommer i gjør også skikkelig arbeid. Et bestikksett med kurs for takeaway må overleve kontakt med varm, fet mat uten å lekke gjennom, og derfor er en kraftpapirbærer med PE-laminert innside vanlig – den tåler olje og fuktighet ved temperaturer opp til 248 °F.

Den lamineringen er akkurat den typen komponent EN 13432-flagg. En tynn plastfilm, selv en så liten, endrer hva det ferdige settet har lov til å kreve. Pare et komposterbart redskap med en bærer konstruert til samme komposterbare eller plastfrie standard , snarere enn å behandle posen som en ettertanke, er det som holder en plastfri påstand intakt fra gaffelen til emballasjen rundt den.

Sertifisering er den eneste måten å bevise det på

Ingenting av dette kan verifiseres ved å se på en gaffel. Om et sett er genuint plastfritt, hvor treverket eller maisstivelsen kom fra, og om det ferdige produktet faktisk oppfyller terskler for desintegrasjon og biologisk nedbrytning, ligger bak papirarbeid, ikke utseende.

Det er derfor FSC-, EUDR- og PEFC-innkjøpskrav for innkjøp av cateringrekvisita , sammen med kvalitets- og miljøstyringssystemer som ISO 9001 og ISO 14001, betyr mer for bestikksett enn for de fleste emballasjekategorier. En kjøper som vurderer et sett, kontrollerer ikke en vesentlig beslutning; de sjekker en skogkilde, en støpeprosess, et lamineringslag og en forsyningskjede, alt på samme tid.

For en kategori med så mange bevegelige deler er ikke denne dokumentasjonen byråkrati. Det er den eneste mekanismen som gjør et plastfritt krav på et bestikksett betyr det det står, fra tuppen av gaffelen til sømmen på posen den sendes i .